SANDRAdumbass -

Noen ganger kjenner jeg at jeg har et utrolig stort savn, at noe mangler i livet mitt. Værtfall når jeg vet at jeg ikke kan har det i livet mitt. Et helt annen type savn enn savnet etter pappa.

Jeg savner hobbypsykologen min. Ja, hobbypsykolog kaller jeg det. Det var vel det han var også. Han var ikke den som var stabil i omgangskretsen min. Men han var den kompisen jeg kunne komme til, tilbringe tid med ved å ikke veksle ord i det hele tatt med, til den som jeg snakka til om alt. Og han snakka tilbake.

Savnet er sterkt. Værtfall når jeg har funnet ut i senere tid at jeg trenger en sånn person i livet mitt. Jeg har lært nå at jeg trenger den ene personen jeg ikke pleier å være noe med til vanlig, som jeg er med de aller beste. Jeg trenger han/hun i tillegg til dem. Fordi det er så utrolig deilig å kunne snakke med den personen som du ikke bruker å dele alt med. Den personen som ikke har hørt om det gang på gang. Veit selv at det er hva bestevenner er for, og ja de er også der. Men det er bare noe med å ha det lille ekstra ved siden av. Det fullfører behovene mine innen venne-greiene faktisk. Vanskelig å forklare.

Tror egentlig vi alle trenger den ene vennen, som ingen egentlig kanskje forstår helt hvorfor vi trenger.