Why am I so afraid to lose you, when you are not even mine?
Nok igjen blir det et av de innleggene hvor jeg vrenger ut hele sjela mi. Ordene som kommer ned på dette innlegget kommer rett fra hjertet, so dont judge me or my blog.
Kjenner jeg bare begynner å bli sliten av å være, hva skal jeg si, forelsket? Det er vel det jeg er. Bare kjenner sjalusien sniker jævlig raskt innpå meg når jeg ser han rundt andre jenter. Ja vi snakker om R. Han jeg har kjent i alt for mange år, og som også vet at han flørter av naturligheten. Han vet det ofte ikke selv engang.
Men de siste 3 ukene, eller siste måneden så har jeg jo som sagt tilbringt mye tid med han. Skrev jo også om det når jeg gav dere en oppdatering på påskefeiringen min. Jeg var jo der flere dager i påska også. Hvordan han har åpnet seg til meg, og hvordan han stoler på meg, hvordan kan man bare ikke falle for han da. Skriver mye surr, og komplisert, I know.
Skulle bare ønske han var interessert også. Men jeg er jo såpass ved mine fulle fem at jeg skjønner at han ikke er det. Men, å godta noe som det, det klarer jeg ikke. Jeg vil vel kanskje ikke heller. Er jeg bare utrolig redd for å miste han som en venn også? Nå som vi har hatt ganske god kontakt det siste året, etter flere år uten å ha sett eller snakket sammen? Vet ikke, men helt innerst inne ønsker jeg vel å være den jenta han vil våkne opp med. Snakke med hvis det er noe, den jenta han tar med på byen og den han "viser fram" til kjentfolk uten å skjemmes. Bare tanken på det får meg til å drømme om det. Men jeg vet selv at det ikke er tilfelle. Jeg vil bare ikke godta det.
